Jeg heter Aleksander Langeland. Jeg er pappa, artist og et menneske som har levd lenge nok til å vite at livet sjelden går helt etter planen.
Jeg lager musikk og snakker om ting vi ofte er flinke til å skjule – psykisk helse, farsrollen, skam, utenforskap, tro, kjærlighet og det å reise seg igjen når livet har truffet hardt.
Jeg har ikke alltid stått her
Veien hit har ikke vært rett. Jeg har kjent på utenforskap, mobbing, rus og perioder der livet tok retninger jeg ikke er stolt av. Men jeg har også erfart at et menneske kan forandre kurs.
Erfaringene har gitt meg noe jeg ønsker å bruke til noe godt: evnen til å kjenne igjen mennesker som står litt på utsiden – og en stadig sterkere tro på hvor mye det betyr å bli sett før det er for sent.
Hvorfor jeg bruker stemmen min
Jeg er ikke ute etter å bli kjent for å være kjent.
Hvis en sang, en video eller en samtale gjør at ett menneske tør å si «jeg har det ikke bra», ringe noen eller kjenne seg litt mindre alene, da har det verdi.
Derfor lager jeg musikk. Derfor snakker jeg foran kamera. Og derfor ønsker jeg å skape flere samtaler om det vi vanligvis holder for oss selv.
Mer enn musikk
Musikken er én del av det jeg gjør. Noen historier får plass i en sang. Andre trenger mer tid, flere ord – og et menneske på den andre siden av bordet.
Jeg ønsker å bruke egne erfaringer til å åpne samtaler om psykisk helse, farsrollen, rus, utenforskap, skam og det å finne veien videre når livet ikke ble slik man hadde tenkt.
Derfor lager jeg også podcast. Der skal det være plass til de lengre samtalene – med mennesker som har levd, falt, reist seg, tenkt annerledes eller har noe viktig å fortelle.
Det trenger ikke alltid finnes et fasitsvar. Noen ganger er det viktigste bare at vi snakker om det.